42 år og arbeidssøkende

Remi Lilleng forteller i dette leserbevet at slettes ikek alle arbeidsgivere tar seg bryet med å fortelle at stillingen er blitt besatt.

Remi Lilleng forteller i dette leserbevet at slettes ikek alle arbeidsgivere tar seg bryet med å fortelle at stillingen er blitt besatt. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg må si at jeg føler at det er en håpløs situasjon og være 42 år og arbeidssøkende uten noen formell utdanning.

DEL

MeningerFøler ikke at jeg gjør noe feil i prosessen, vært gjennom forskjellige kurs på å søke jobb, man har lært seg hvordan en jobbsøknad skal settes opp, hvordan CV skal settes opp. Man har vært innom folk som har ekspertise på jobbsøking og fått spissa søknadene så man skal være så godt forberedt som mulig. Man har retningslinjer til å forholde seg til, man blir lært hvordan man skal oppføre seg i søknadsprosessen samt hvordan man skal te seg på i en jobbintervju-situasjon. Hva man ikke skal si, hva man skal si, hva man skal ha på seg til hvordan man skal sitte.

LES SAKEN OM REMI HER: Remi (42) er arbeidsledig og blir fortalt på jobbintervju at han er for gammel (+)

Her kommer mitt men: Føler det er håpløst å gjøre det slik lenger ...

For det første, jeg har dessverre ingen formell utdannelse, eller det vil si jeg er utlært på livets harde skole. Har jobbet med det meste og har en sterk arbeidsmoral. Men det spiller ingen rolle lenger, for uten formell utdannelse blir man enten lagt nederst i bunken eller havner i søpla med en gang.

Alder: Har fått beskjed i flere jobbsøkerprosesser at jeg er for gammel?? Ehhhhhhm javel … Trodde man aldri ble for gammel til å jobbe. Til og med jeg er rimelig godt oppdatert på sosiale medier og liknende og har ikke noe problem å følge med i det teknologiske samfunnet. Fått beskjed at jeg er for dyr til å avlønnes til og med.

Verdt: Jeg føler snart ikke lenger at jeg er verd noe som arbeidstaker siden man ikke har fått den formelle utdannelsen, det papiret som sier at du har fin spissa ferdighetene dine i et spesielt yrke. Det er i alle fall noe man får sterkt inntrykk ifra arbeidsgiver siden. Jeg har til og med søkt på lettere jobber som for eksempel kassamedarbeider og fått til svar at man ikke har den rette utdannelsen, greit nok i for seg, men hva med å la en person prøve?

Utdannelse: Joda, har da noe å erfare med, men ingenting som kan brukes. Har både fagene til Overflatebehandling og Førerkortene til Klassene C og CE, men kan ikke brukes til noe på grunn av sykdom.

Fremdeles ikke fått noe tilbud om omskolering fra det offentlige selv om jeg har spurt, jeg vil jo jobbe. Men er vist enklere for dem at jeg går på en eller annen form for stønad enn at jeg skulle bruke et par år på å lære meg noen nytt å søke på jobber jeg ikke har kompetanse /utdanning på.

Arbeidsgivere: I en jobbsøknadsprosess er noe av det greieste jeg vet er feedback. Spesielt siden jeg som jobbsøker har brukt både ressurser og tid på denne prosessen. Men jeg føler at arbeidsgiver rett og slett driter i sånne kutymer som de hadde før. Jeg har ikke tall på mange ganger jeg har tatt kontakt med arbeidsgiver og sendt søknad. Så sitter man der og venter … og venter … og venter … Har regna meg ut på at det er omtrent bare ca. 20 prosent av arbeidsgivere som i det hele tatt gidder å si ifra at de har mottatt søknaden og omtrent like mange som i det hele gidder å svare på om stillingen er besatt.

Er ikke jeg som arbeidssøker mere verdt? Trodde begge deler av an søknadsprosess skulle gjelde begge veier. For å lette på det slaget man fikk at man ikke får svar så tenker jeg at kanskje man ikke burde jobbe for enslig arbeidsgiver som ikke gidder å sette av fem sekunder på å skrive en epost med noen få setninger som: Stillingen er besatt.

Må innrømme at tidligere når man har søkt på jobb så har vel man både sagt og gjort ting som kanskje ikke har vært bra i en jobbsøkerprosess, men vet ikke hva det kunne ha vært for feedback fra en potensiell arv giver har uteblitt.

Og de sjeldne gangene man blir innkalt til intervju så blir man mistenkeliggjort på hvorfor man har hatt så mange jobber innom så mange yrkesfelt … Vel det handler ikke om at man ikke vil jobbe, men man går dit jobbene er. I dagens samfunn er man nødt å ha ei stabil inntekt og jeg går der jobbene er for å ha en noenlunde stabil inntekt til meg og familien min, ikke at jeg ikke vil jobbe, men det handler om overlevelse.

Ser dessverre for meg i framtida at man lever fra hånd til munn og fra jobb til jobb og til slutt pensjonist når man kommer så langt.

Jeg synes synd at det blitt sånn i dagens samfunn at ikke alle har plass i det lenger eller passer inni den boksen samfunnet mener man skal være inni.

Artikkeltags